Kanskje ligner det litt på det Norge var gjennom i 1994. Mange var skeptiske på å bruke så mye penger på en 14-dagers idrettsfest frem til Lillehammer-lekene. Da festen kom i gang ble alle sugd med av den olympiske kraften og energien. Britene føler den samme intense tilfredsstillelsen som vi gjorde under og etter Lillehammer.

Lørdag opplevde britene øyeblikket hele nasjonen vil snakke om i tiår. De vil snakke om hvor de var da Jessica, Mo og Greg tok gull i løpet av en time. De som var der vil ha noe å skryte av til sine etterkommere og mange som ikke var der, kan komme til å lyve på seg tilstedeværelse i ren misunnelse.

• Les også: «Gull, gull, gull, gull, gull og gull!»

Den beste timen til britisk friidrett noensinne, sikkert den flotteste timen for engelsk idrett i sin helhet.

Publikum ville ikke gå hjem da det hele var over. De skulle ha et siste glimt av yndlingen Jessica Ennis på premieutdelingen. I ventetiden satte arrangøren på Beatles-låten "All You Need Is Love". De som hadde stemme igjen sang John Lennons tekst og resten slet med tårene.

Stemningen var magisk og den kollektive gleden, hyllesten og samholdet så stekt at jeg som nøytral tilskuer fikk gåsehud. Der og da ble vi alle briter.

Samtidig var kvelden en seier for det multikulturelle Storbritannia. Kveldens selvskrevne dronning var Jessica Ennis. Hun har vært lekenes forsidepike, hun har prydet plakater store som hus og hun bar hele nasjonens forventninger. Den fargete jenta fra Sheffield med en Jamaica-født far, taklet alt med den største eleganse. Du skal lete god for å finne en brite som ikke er avstandforelsket i Jessica Ennis i dag.

Nesten like populær er Mo Farah, en muslim født i Mogadishu som måtte flykte til Djibouti under borgerkrigen. Som åtteåring kom han til London og det viste seg fort at han var skapt til å løpe. Var det stille da han løp sisterunden? Britenes kollektive hysteri nådde et slikt volum at det var umulig å skille lyder fra hverandre. Støyen var jevngod med stillhet og muslimske Mo var gud.

Britene trykker alle til sitt hjerte nå, uansett hudfarge, religion eller nasjonalitet.

Det var faktisk slik at britenes egen Greg Rutherford fra Milton Keynes med en far som vant titler som fotballspiller for Newcastle og spilte for Arsenal, en rødlugg med erketypisk skotsk utseende, ble stående litt i skyggen da han ganske overraskende vant lengdekonkurransen.

Vi kjenner ikke postverket som en impulsiv organisasjon, men i går ble den tungrodde organisasjonen smittet av den olympiske euforien. I natt har de trykket seks nye frimerker med bilder av gullvinnerne fra britisk idretts superlørdag.

Britene trenger ikke frimerker for å huske denne kvelden, for minnene er klistret til hjerte og hjerne på hver og en.

Kommentarer

Dette er en arena for å komme med synspunkter, argumenter og informasjon. Vi forventer en saklig debatt og aksepterer ikke:

• - Bannskap og upassende kjønnsuttrykk
• - Utskjelling av debattmotstandere, enkeltpersoner eller grupper
• - Injurierende beskyldninger eller udokumenterbare påstander om forhold som enten er straffbare eller sterkt belastende.
• - Rasistiske utsagn.
• Brudd på disse reglene samt falske profiler blir utestengt fra vårt debattforum.

Debatten er åpen fra 07.00 til 00.00 på hverdager og fra 09.00 til 00.00 i helgene.