De norske lagene viser tegn på bedring i sesongoppkjøringen, mener Tjærnås. Les bloggen!
Publisert: 31.01.2012 kl. 15:17 , endret: 24.02.2012 kl. 15:35
Det er opplest og vedtatt at 2011 var et «annus hooribilis» for norsk klubbfotball. Sportslig. Og omdømmemessig. Jeg har tidligere sagt at jeg tror det kan snu sakte, men sikkert oppover når vi har bladd kalenderen om til et nytt år.
Den helt grunnleggende faktor for å snu en negativ trend er noe så enkelt som bånn ærlig erkjennelse. Midt oppi all elendigheten norsk fotball opplevde i fjor høst spesielt var det tross alt befriende å se mangelen på bortforklaringer. Vi var ikke gode nok. Og vi hadde ingen andre å skylde på enn oss selv.
Det skulle bare mangle. Norsk fotball har levd, og lever, med svært gunstige rammevilkår totalt sett i forhold til å prestere. Selvsagt med unntak. Det aller viktigste er uansett at det er gratis å trene. Mye nok. Og godt nok.
Veien for å ta igjen de aller beste er så lang og bratt at det er urealistisk å klyve den. De største klubber i de største nasjoner har betingelser fra andre planeter, ikke andre divisjoner, enn oss.
Men vi kan ta igjen mye, eller hele, forspranget vi har mistet til de det er naturlig å sammenligne seg med.
Fire treningskamper i Copa del Sol er et syltynt grunnlag for å hevde at vi er på vei til å gjøre det. Selv om dette er en cup med god pengepremie legger lagene ulik prestisje og forberedelser i det. Likevel er det jeg har sett av de norske lagene mer enn gledelig.
Molde skal forberede seg til å representere oss i Champions League. Der møter de etter hvert bedre motstand enn Olimpia Ljubljana. Slovenerne var mye Ljubljana og lite olympiske i sine prestasjoner, men Molde så godt forberedt ut.
Det samme gjorde Rosenborg , som snudde en trøblete start til klar seier mot kinesiske Dalian. Spesielt en periode i 2 omgang så vi litt av "det gamle" RBK, hvor "full fart framover" ble kombinert med stor presisjon.
"DET GAMLE RBK": Lars Tjærnås lot seg imponere av Rosenborg mot Dalian.
(Foto: Digitalsport)
Gruppa på La Manga er trolig bedre i kvalitet enn den på Benidorm. Tromsø holdt Anji til 0-0, et resultat som speilet kampen greit. Anji er klubben som bruker tall med så mange nuller bak som mulig til å hente spillere som Samuel Etoo, Yuri Zhirkov og Roberto Carlos. Sistnevnte fikk med seg ett minutt, noe som virket å passe helt greit i forhold til korpus.
Aalesund var sist ut mot et Shakhtar Donetsk, som hadde en mildt sagt fryktinngytende lagoppstilling, med landslagsspillere i de fleste posisjoner, og andre sittende på benk.
I en meget god kamp viste tangotrøyene noe av det som er grunnlaget for min innledende optimisme:Evnen til å ta læring. Etter et kvarter var det flere enn meg som tenkte at dette kunne ende brutalt. Det gikk for fort for Rekdals gutter. Så hendte det noe.
Ballen ble ikke konsekvent spilt opp på en James Leke på topp, i undertall mot flere forsvarere, med påfølgende balltap, og ny jakt etter ball. Nå lot de førstebevegelsen gå, og spilte heller en ekstra pasning innom flere ledd, fikk løftet laget og brudt litt av kampens intense rytme. Belønningen ble kruttsterke 75 min, og et imponerende resultat.
Noe av det samme har kjennetegnet alle de 4 lagene her. Viljen, og evnen til å bestemme rytmen i kampen har vært der. De har forsvart seg delvis gjennom tradisjonelt forsvarsspill, men også gjennom å etablere et trygt nok pasningsspill til å orke og forvare seg godt. De kreftene mange norske lag har brukt på å jage ball, for så umiddelbart å miste den for å jage igjen kan posjoneres ut med et eget og annerledes angrepsspill.
Dette tankegodset, på grensa til tabubelagt i Norge, slår litt mer rot. Jeg mener det er helt avgjørende for at vi skal kunne ta nye steg. Like avgjørende som at vi ikke glemmer det vi har vært, og fortsatt er, gode til, struktur defensivt og tempo i overgangsspill. Lurer du på hva jeg mener med det siste så sjekk ut Aalesunds 2-1 scoring etter en kontring fra gourmetkjøkkenet.
Like gledelig er at klubbene presenterer oss for stadig flere, og bedre , unge spillere. Mange kunne vært nevnt, og jeg skal ta for meg det senere. Men jeg kommer ikke utenom Ole Selnæs, 94-årgang som spilte 90 minutter sentralt på Rosenborgs midtbane med en autoritet som imponerte.
LEVERTE: Lars Tjærnås skryter av RBKs unggutt Ole Selnæs, her i
kamp på Copa del Sol. (Foto: Digitalsport)
Norsk fotball er ikke friskmeldte etter noen oppløftende prestasjoner under januarsol i Spania. Pasienten trenger en grundig og langvarig medisinering, med riktige doser medisin. Men pasienten er ute av koma, på vei tilbake til lysere tider. Håper jeg. Og tror jeg.
Så håper jeg også at jeg har hørt og lest for siste gang om hvor ille det er å tilbringe ti eller 14 dager på La Manga. I diverse intervjuer og blogger kappes enkelte om å fortelle om den sure vinden, den ensformige maten og mangelen på fritidstilbud her. Skal vi ikke like godt erkjenne at vi som får lov å ha det aller morsomste vi vet om som jobb er dønn priviligerte. 99 prosent av Norges befolkning ville trolig byttet med oss.
Dessuten er vi her av en enkelt årsak; jobbe for å gjøre norsk fotball bedre. Jeg tror den er på vei.
- Hva mener du? Diskuter under!
