Å trykke favorittspillerens navn og nummer på drakten er ikke bare særdeles populært, det er også en risikosport.
Publisert: 04.02.2011 kl. 14:08 , endret: 07.02.2011 kl. 17:29
Det tok ikke lang tid før kreative Kop-hjerner klekket ut en passende erstatning til Anfield-klassikeren “Fernando Torres, Liverpools number 9”. Nå vil istedenfor “Sweet Carroll 9”, til tonene fra karaokesvisken “Sweet Caroline“ av Neil Diamond , runge utover Anfield de neste sesongene.
Men om sangen til Liverpools nummer 9 var erstattet på et blunk, er situasjonen en ganske annen med ti tusener av Liverpool-drakter med Torres 9 på ryggen.
Målt i antall drakter som er solgt med navnet hans, har spanjolen nemlig vært den mest populære spilleren i Premier League de siste fire sesongene.
Derfor sitter det nå tusenvis av Liverpool-fans langs Mersey, og i Europa for øvrig, og grubler på hva de skal gjøre med Torres-draktene sine. Et lite mindretall valgte å sette fyr på dem, noen har sagt de vil vaske bilen med dem, mens avisen The Sun har lansert en kampanje for å sende dem til fattige barn i Afrika.
Det sistnevnte forslaget er prisverdig, skjønt i Liverpool har man ikke akkurat for vane å følge oppfordringer fra tabloidavisen som er et enda større hatobjekt i byen enn det Torres nå er.
Trøsten, kanskje en mager en sådan, er at Liverpool-fansen ikke er de eneste som opplever dette draktproblemet. Å trykke favorittspillerens navn og nummer på drakten er ikke bare særdeles populært, det er også en risikosport.
Statistikksenter Mesterskapsserien:
Bare spør 13 år gamle Jon McGhee. Han brukte pengene han fikk til fødselsdagen på å kjøpe den nye Reading-drakten. Han valgte å få nummer 8 trykket på ryggen sammen med navnet på favorittspilleren Gylfi Sigurdsson.
Så skjer det fatale.
Kort tid etter blir nemlig Sigurdsson solgt til Hoffenheim og 13 år gamle Jon satt igjen med en drakt som i realiteten var utgått på dato etter drøye tre uker.
Faren James trappet opp i klubbutikken på Madejski stadion og forlangte pengene tilbake, men svaret fra Reading var kort og meget avvisende. Nå møtes i stedet familien McGhee og Reading i retten. James McGhee krever sine 45 pund tilbake, mens Reading på sin side sier det ikke blir aktuelt med erstatning.
Utfallet av saken er gitt på forhånd, men det er vanskelig ikke å ha sympati for 13-åringen. Kanskje ville den beste løsningen være å avskaffe navnet på draktene og gå tilbake til den ordningen man hadde før 1993 da man kun hadde nummer på trøyen.
Statistikksenter Premier League:
Uten å ta videre stilling til om navn på draktene bør fjernes eller ei, konstaterer jeg at historien er rik på navn som har medført komplikasjoner, navn som ville medført komplikasjoner og navn vi rett og slett skal være glade vi aldri har sett snurten til på Premier League-drakter.
Segard Bastard: Født i Bow og følgelig en vaskeekte Cockney. Advokat av yrke, glad i gambling og noe så uvanlig som toppspiller og toppdommer på samme tid. Pussig nok fikk han sin landslagsdebut som dommer før han fikk den som spiller. Når fansen sang “The referee´s a bastard” var ikke det nødvendigvis for å skjelle ut dommeren. De påpekte simpelthen fakta.
Marcio Markiowsczkynovicov: “There is only one Markiowsczkynovicov”. Takk og pris! Ikke et ondt ord om Dynamo Bucuresti-spilleren, men navnet ligner til forveksling det som kommer opp på skjermen når en katt har lagt seg til å sove på datamaskinens tastatur.
Marcus Bent: 15 klubber på 15 år. Så snart materialforvalteren har trykket opp nye drakter med navnet hans på, er det på tide å dra videre.
Jan Vennegoor of Hesselink: De fleste med etternavn på 20 bokstaver nøyer seg med forkortelser, men ikke denne karen. Navnet begynner på korsryggen, går i en elegant bue over skulderpartiet og avslutter igjen på korsryggen på høyre side. Rapid Wiens materialforvalter ønsket seg West Hams Ba eller nok et comeback av Tore Andrè Flo. Han fik ingen av delene.
(bloggen fortsetter)
LANGT
NAVN: Jan Vennegoor of Hesselink i Hull Citys drakt. (Foto:
Digitalsport)
Argelico Fucks: Skal være glad han dro til Benfica og ikke til England. Eurosport kom for øvrig med følgende legendariske overskrift da overgangen til den portugisiske storlaget ble klar: Fucks off to Benfica.
David Betnley: Alle kan stave feil (jeg har gjort det med vilje), men stavefeil blir så uendelig mye mer merkbart når det blir trykket på drakten til en Premier League-spiller. Mange humret da David Bentley ble offer for dårlig rettskriving hos Blackburns materialforvalter og spekulerte samtidig i om nettopp det var den egentlige årsaken til at Zurab Khizanishvili fikk så få førstelagskamper.
Harry Daft: Navnet yter ikke den gamle Notts County-spilleren særlig rettferdighet. Han var nemlig en ganske begavet og ikke minst målfarlig mann. 47 mål på 101 ligakamper for “skjærene” og tre mål på fem landskamper for England er en statistikk som tåler sammenligning med de aller beste.
Daniel Killer: Satte seg i respekt ved å være en del av mesterlaget til Argentina i VM på hjemmebane i 1978. Bare navnet burde være nok til å skremme vannet av de fleste engelskmenn, om han hadde kommet til engelsk fotball da.
Rafael Scheidt: Levde opp til navnet sitt. Kostet Celtic 5 millioner pund. Spilte totalt 90 minutter og ble sendt på dør så snart Martin O´Neill overtok etter John Barnes.
